tankespinn om høsten..

Jeg liker høsten. Jeg liker høsten skikkelig godt. Egentlig er jeg et sommermenneske. Spør folk meg om hvilken årstid jeg liker best vil jeg svare i denne rekkefølgen som den største selvfølge: sommer, høst, vår og vinter. Men hver gang høsten kommer tenker jeg at det er feil. At hjertet mitt liker høsten bedre. At hjertet mitt kler høsten. Kanskje jeg alltid svarer som jeg gjør fordi jeg kunne ønske at det var sommeren som kledde meg best. At sommeren bærer med seg så mye som jeg vil skal være meg, men så ender jeg opp med en liten utilstrekkelighet og dårlig tid, for den når liksom aldri helt inn, og jeg vil det så gjerne, og jeg gir meg ikke, men så er den over, og jeg vet aldri helt om vi er på lag eller ikke. Sånn egentlig. Kanskje det dreier seg mer om misunnelse. Går det an? Å være misunnelig på en årstid? En merkelig tanke, men det føles litt sånn av og til. Sånn dobbelhet. Beundring og misunnelse. De kommer ofte i tospann de irriterende nok. Men jeg beundrer virkelig sommeren, skjønner? Den er umulig å ikke elske, for den tar oss med storm gang på gang. Med høsten er det annerledes. Da faller jeg på plass med engang. Da går jeg det ekstra steget lenger inn uten omveier og heseblesende opplevelsesjakter. Da er jeg mer autentisk når jeg lirer av meg klisjeer om at jeg blir rolig av å bare gå rundt i høsten, at løvsparking gjør meg lykkelig og at ingenting er som klar høstluft både for kroppen og for tankene. Jeg kjenner ikke utilstrekkelighet overfor høsten. Vi er på lag, vi. Sånn helt av oss selv. Jeg liker høsten. Jeg liker høsten skikkelig godt!

Bytte ut filmen

Ei venninna av meg sa her en kveld: ”Vi må bytte ut filmene i livet vårt. Du må bytte ut filmen!”. Vi hadde snakka om dårlig samvittighet eller utilstrekkelighet. Om følelsen av alle de planene jeg har når jeg våkner for eksempel, hvordan jeg ser for meg dagen: stå opp litt ekstra tidlig, surre avgårde med en kaffe i hånda, se opp på himmelen, se opplagt og intelligent ut, kjenne lykke, nyte hvert øyeblikk OG få gjort masse. Sånn fortsetter dagen og oppgavene kan krysses av i et rasende tempo. Alt med et smil om munnen og alt med en jevn kontroll. Sånn tenker jeg av og til at mine dager bør være. Jeg bor midt i Oslo. Jeg har muligheter rett utenfor døra, og jeg har nok av ting å ta fatt i, så det er jo egentlig bare å sette i gang. Er det ikke? Jo.... Men så kan jeg ta meg selv i å velge å være inne. Fordi det regner, fordi ryggen krangler eller fordi jeg ikke gidder å gå ut. Eller jeg velger hettegenseren og stille gater, istedenfor skinnjakka og kaffesluntringa. Jeg ser en dårlig sitcom på tv isteden for å sette meg godt til rette å lese i en av de bøkene jeg har planer om. Jeg roter fortere enn jeg rydder fordi tankene ikke følger med, eller jeg ser oppgitt på lista med alt jeg skulle gjøre.... for så å ”miste” den. Av og til er jeg kjedelig, ass. Skikkelig kjedelig.

Vi må bytte filmene i livet vårt. Det slo oss at vi kanskje tror at livet skal være som en av de urbane tvseriene, eller liksom ekte filmene. Med altfor pene mennesker og overdrevne tilfeldigheter. Hvor alt passer sammen og alt sklir av gårde, og er det noe dramatikk – så er det bare spennende, er det noen kriser – så vil fiolinene på slutten fortelle om klokskap og etterlengta selvrefleksjon. Så i dag liker jeg Bridget Jones. Bridget med den rotete leiligheten, med det kjedelig undertøyet, med melodramatiske hjemmekvelder og usminka mangler. Men jeg liker også Bridget fordi hun har trofaste og lojale venninner uten svikefulle dramaer, møbler som sikkert bare har dukket opp etter hvert, sminke som renner når det regner og selvrefleksjon som står til personligheten. Hun er overdrevent vanlig. Eller kanskje ikke vanlig, men de sidene av mennesket som oftest minimaliseres, gjøres større for å gi gjenkjennelse. Hun er rar, lissom. Herlig og rar. Sånn rar som vi mennesker er i hverdagens kaos, ro, lengsler, drømmer og utfordringer.

Vi må bytte ut filmene i livene våre. Jeg tror det vil bli mange flere ekte, troverdige og strålende ”filmer”, med mange begavede superstjerner:)

Vår tralala vår

Åh, vår er av det aller beste. Helledussen!

I dag har jeg kost meg i våren. Jeg har vært på loppemarked. Det er en utrolig morro greie, syns jeg. Får helt kick:) Gøye ting, men ikke minst stemninga, folka og kaoset. Det er herlig!
Så har jeg har kjøpt blomster, så nå må frosten holde seg unna og Randi må nok engang tappert huske denna vanninga. De må jo ha mat akkurat som meg, prøver jeg å minne meg selv om år etter år.. Vanvittig fort gjort å glemme!

Balkongdøra står oppe, jeg sitter ute og leser litt, barna i gata har sitt eget loppemarked på hjørnet så jeg hører fnising og barnlige diskusjoner, jeg fryser ikke selv om sola ikke er komt til meg enda, kaffen er digg og livet er vakkert!
Livet er virkelig vakkert:)

Fin filmopplevelse

.......har liksom aldri fått sett Reprise. Men i går slo Maria og jeg til. Jeg ble berørt jeg. Vakker film om vennskap. Noen av øyblikkene i filmen mellom kompisene Philip og Erik var utrolig nære uten alle de store og svulstige ordene. Jeg likte stemningen, de vakre bildene og hvordan fortid og nåtid ikke alltid var like lett å skille, men historien mistet jeg aldri.
Anbefales hvis det enda er noen som ikke har fått den med seg.
Det eneste jeg ler av er at på coveret står det: morsom komedie osv. Jeg syns ikke dette var noen komedie, men dyp seriøs film om vanlige mennesker, vennskap, drømmer og kriser. Ja, vi mennesker er jo morsomme av og til i alt dette. Men komedie? Syns ikke det:)

VÅRSKRIK:)

Jeg har rusla rundt i våren i dag, jeg.
Skulle på skolen, måtte på skolen,tenkte på skolen...
Men gikk meg liksom "vill" i gatene på vei dit.
Fort gjort;) Jeg fant meg heldigvis en kafe som gjorde nytte
som lesesal. Sol sol sol. Kaffe kaffe kaffe.Ny kosta gater. Ingenting som ny kosta gater.

I morgen skal jeg på skolen!!

Nostalgi

Med dette nydelige bilde av søsknene raustøl fra begynnelsen av 80tallet ønsker jeg dere alle en fortreffelig helg:)

drøm..

Jeg drømte i natt. Helt absurd. Men egentlig vakkert. Litt som en Arthaus film. Jeg drømte om en hvit hvit strand med masse vær. Det regnet, det blåste. Bølgene var høye, og det var ikke varmt, men vilt. Jeg fant fram til stranda etter å ha fulgt snøscoter sporene. De lagde omveier, men jeg kom fram tilslutt. Stranda lå nedenfor noen klipper. Det var linedansere der. En mor og en datter. De øvde seg på lina si. De var flinke. Det satt også en gammel mann på et flygel litt lenger borte. Jeg klarte ikke å høre hva han spilte.
Jeg hadde gode planer for stranda. Jeg ville tusle bortover der hvor sanda var som aller hardest. Men så var det høyvann, og jeg ble klissklass. Så dukka det opp en liten kaffe butikk. Jeg likte den ikke, ble sur og syns ikke den hørte hjemme, men jeg kjøpte kaffe allikevel og hata meg selv litt for at jeg ikke hadde mer ryggrad.
Men jeg viste hvor jeg ville. Jeg ville fine det store huset som lå litt lenger borte på stranda. Jeg kom dit plutselig. Jeg hadde minner derfra, husker jeg. Men jeg husker ikke hva de var. Men noen hadde komt, så hadde de dratt. Det var det eneste jeg husket. Minne gjorde meg glad. Det husker jeg. Det var fult i huset, så jeg måtte sove i hagen. Men det gjorde ikke noe. Det rare var at det var ikke et eneste menneske der. Bare meg. Allikevel var det fult...

Jeg fulgte snøscotersporene neste dag også. De var kalde. Det var sånn blått lys. Sånn skumringslys, selv om det var midt på lysedagen. Jeg tenkte at det betydde noe, men jeg husker ikke hva. Så kom jeg hjem. Broren min var der, derfor viste jeg det.

The end